• 24.05.2016, 19:26

Be your own inspiration


Forhåndskrevet innlegg.

Wow, for en respons jeg fikk på forrige innlegg! Jeg fikk mange meldinger på facebook og her på bloggen og det gjør meg så glad. Tusen takk!! 

Dere som har lest bloggen min en stund og dere som kjenner meg godt vet at jeg alltid har veldig mange tanker inne i hodet mitt samtidig som bare skriker etter å komme ut. Uansett om det er positivt eller negativt, så er det sånn at hodet mitt nesten eksploderer hver eneste dag, men det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste og som jeg synes er veldig viktig, og det er det å være inspirert. Det gir meg overskudd, glede og plutselig skulle jeg ønske jeg hadde gjort alt i går. Jeg vil være min egen inspirasjon og jeg vil være den som gjør meg glad. Hvis ikke jeg klarer å gjøre meg selv glad, er det ingen andre som klarer det heller. Som oftest er det sånn iallfall. Det finnes selvfølgelig noen unntak, men det er så viktig å kunne glede seg selv også noen ganger! 

Når jeg har tid for meg selv sitter jeg og blar opp og ned på alt som er av interiørbilder, mote, klær og alt som hører med oss jenter. Weheartit, tumblr, blogger og instagram er daglige "gjøremål" for meg som jeg må innom å sjekke ut. Det tar ikke lang tid, men det kan gjøre hele dagen min bedre. Noen ganger trenger jeg å skru av telefonen og bare koble ut av alt og gjøre noe for meg selv. Jeg liker å sette på musikk, ta frem pleddet, noe godt å drikke og bare være for meg selv. Jeg tror alle trenger det iblant.. 

Noe som også hjelper meg når jeg er uinspirert, er å se tilbake på bloggarkivet mitt og spesielt alle matbildene jeg har lagt ut, haha! Fargerike matbilder er himmelen for et matvrak som meg, og interiørbilder er himmelen for meg som elsker å innrede mitt eget hjem, og å drømme seg bort fra alle daglige gjøremål i en hektisk hverdag et lite øyeblikk. Å sette livet på pause og nyte det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

  • 04.10.2015, 21:26

Jeg er min største fiende


Nå har jeg sittet i hele dag og tenkt frem og tilbake om jeg skal skrive dette innlegget eller ikke. Grunnen til det er fordi jeg skrev for to dager siden at jeg hadde det så fint, men hvorfor skal jeg skamme meg over å si noe annet nå? Jeg er bare et menneske, og jeg er ikke perfekt. Jeg ønsker ikke å være perfekt heller. Jeg ønsker bare at jeg skal komme meg gjennom dagene og å kunne legge meg med et smil når natten kommer.. 

Noen ganger synes jeg det er veldig slitsomt å være meg. Jeg lar hodet mitt lage alle mulige spekulasjoner og jeg er sikker på at jeg har krangler med meg selv daglig. Inne i hodet. Det er fryktelig slitsomt, og jeg har nesten ikke krefter til å kjempe imot det. Jeg er min største fiende noen ganger, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne ha en "av-og-på"-knapp slik at jeg kan koble helt av noen ganger og bare slippe alt av stress, mas og vanskelige tanker. Jeg blir sliten, og hvem hadde ikke blitt det av å ha det sånn? Jeg skrev for to dager siden at ingen forhold er en dans på roser, og det er ikke livet heller. Livet setter deg på prøver, både store og små og det er da du må vise deg selv og alle andre hva du er i stand til. Det er iallfall det jeg sier til meg selv. Jeg prøver hele tiden å være sterk og jeg ønsker å vise alle rundt meg at jeg kan være sterk når livet kødder med meg, men det er ikke alltid så enkelt. 

Jeg vet man kommer sterkere ut av av tung periode, fordi det har jeg bevist for meg selv utallige ganger i løpet av livet, men her står jeg alikevel og føler meg så liten. Jeg føler jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt eller gjort til noen ting og jeg føler meg rett og slett bare i veien. Jeg føler jeg står i veien for meg selv, at jeg er min egen hindring, og noen ganger føler jeg meg i veien for hele verden rundt meg. Det er ingen god følelse, og man føler seg ikke sterk da. Og når jeg har det sånn, så ønsker jeg ikke å føle meg sterk heller, og jeg ønsker ikke å føle meg stor. Hvorfor skal jeg vise meg selv hvor sterk jeg er, når jeg føler meg så liten innvendig? Jeg er utrolig glad i menneskene jeg har rundt meg, og hadde aldri klart meg uten dem, men noen ganger så klarer jeg ikke å være den personen folk ønsker at jeg skal være.. Jeg ønsker alltid å være den beste versjonen av meg selv, men jeg klarer det ikke alltid. Jeg blir sliten jeg også, av livet, og jeg synes livet blir litt for mye å håndtere noen ganger. Det er lov å føle det sånn, og jeg vil ikke skamme meg over det.. 



  • 02.10.2015, 11:44

En helt ny verden


Herregud, så mye det har skjedd siden sist jeg skrev her på bloggen. Det har bare gått en måned, men det føles som et helt annet liv. Det er så mye som har skjedd, og jeg kan begynne med å si at jeg har vært singel i litt over en måned nå. Det er klart at når man har vært sammen med en person i over fire år, er det ikke lett når det blir brudd, men jeg synes jeg har klart meg bra alikevel. Jeg har fantastisk støtte i venner og familie, og jeg hadde ikke klart meg uten. Jeg har også blitt student igjen, så det har også hjulpet meg mye. Jeg skal ikke juge og si at det ikke har vært tøft, fordi det har det, men jeg synes også at det har gått overraskende bra. Det er ikke alle som er ment å være sammen, og hvis man prøver å se tingene fra forskjellige vinkler, blir ting ofte litt lettere. Jeg har skjønt at det ikke var meningen at vi skulle være sammen. Det er ingen forhold som er en dans på roser hele tiden, men det er heller ikke meningen at det skal være så vanskelig, så bruddet gikk egentlig ganske greit for seg, og jeg har det veldig bra nå. 

Som jeg sa, så har jeg blitt student igjen etter to friår, og det er faktisk veldig fint. Jeg har begynt på barnehagelærer på HBV, og jeg stortrives med det. Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker og fått flere gode venner som jeg er kjempe glad for. Det er litt rart å gå på skolen igjen etter å ha hatt kun jobb å tenke på i to år, men det er godt å ha noe å gjøre, og å få seg en utdannelse. Det å gå på høgskole er noe helt annet enn videregående, det skal være sikkert. Miljøet er noe helt annet, og det er mye mer som skjer. Alt er mye mer sammenspleiset, på en måte, og man føler at man passer inn uansett. Du trenger ikke å være noen andre enn deg selv. Nå har jeg fire år foran meg med skole, og jeg ser virkelig frem til det. Det er godt å ha noe å gjøre som man trives med, og sånn som tingene har blitt nå, er jeg veldig glad for at jeg har kommet inn på skole.

Jeg synes at jeg klarer meg overraskende bra med den nye hverdagen min. En måned virker så utrolig lenge siden, og når jeg ser tilbake på det, så ser jeg hvor feil alt egentlig var. Det føltes ikke feil da, og jeg angrer ikke på noe, men det er først nå jeg begynner å kjenne meg selv og det er nå jeg begynner å få det bra igjen. Jeg ser på alt som erfaringer og jeg føler jeg har kommet meg sterkere ut av dette, og jeg er veldig overrasket over meg selv over hvordan jeg har klart alle disse forandringene i livet mitt på så kort tid og at jeg fortsatt står her på mine to ben. 



  • 10.07.2015, 13:05

Livet smiler


For ikke så veldig lenge siden hadde jeg en periode hvor jeg var helt uinspirert og energien min var helt på bånn. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe annet enn å bare ligge inne, og det er absolutt ikke bra for meg. Hvis jeg sitter inne to dager på rad, går det utover humøret og selvfølelsen min med en gang, og det er veldig slitsomt for meg, og alle andre rundt meg.

Nå føler jeg det stikk motsatte. Jeg er veldig motviert med treningen, og på mandag fylte jeg opp kjøleskapet med masse sunne godsaker. Bare det gjør mye med meg og humøret mitt. Jeg føler meg straks mye bedre av å se et fargerikt kjøleskap. Jeg våkner opp hver dag med et smil og jeg kan ikke vente med å starte dagen. Det er lenge siden jeg har følt det sånn når jeg har stått opp av senga. I det siste har jeg tenkt mye på hvor heldig jeg faktisk er som har det livet jeg har. Det er godt å kjenne på takknemlighet og jeg synes også det er viktig å ta seg et minutt å tenke over de gode tingene man har, isteden for å bruke flere minutter, timer og dager på å tenke på det man ikke har. Det gir deg ingenting annet enn dårlig humør og en dårlig følelse. Det er så bortkastet energi. 

Før hatet jeg mandager - nå er det min favorittdag i uka. Jeg er selvfølgelig veldig glad i helgen, akkurat som de aller fleste, men for meg betyr mandag en ny, fresh start hvor jeg kan gi meg selv en ny sjanse. En ny sjanse til å gjøre det jeg ikke fikk gjort uka før, og en ny sjanse til å gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Jeg våkner opp med en så sterk livsgnist hver eneste dag, og livet mitt SMILER! 

 

  • 09.06.2015, 10:58

Dyrene lider for folkets underholdning


Nå i det siste har jeg sovet veldig dårlig, og en stor grunn til det er at jeg går og tenker på alt mulig hele tiden. Jeg tror det er ganske normalt hos de aller fleste at noen ganger har man hodet litt andre steder enn man burde, og litt vanskelig å styre tankene. Men det er noe jeg har tenkt veldig mye på den siste tiden, og det er dyreverden, sirkus og dyrehager. Dette er noe jeg engasjerer meg veldig sterkt for, men dessverre så lite jeg kan gjøre med det, alene. 

Da jeg var liten, husker jeg at jeg var på sirkus, og jeg synes det var kjempe gøy. Se sirkusartister, dyr utkledd i fargerike "kostymer" og at menneskene fikk dyrene til å opptre foran masse mennesker. Selvsagt synes jeg at dette var kjempe gøy, fordi jeg har alltid elsket dyr. Den gang var det riktignok ikke så mye fokus på sirkus og dyrene som det er i dag, og jeg er veldig glad for at det har forandret seg. Jeg visste jo ikke bedre da jeg var liten, men nå som jeg har blitt eldre og engasjert meg mer i dette, synes jeg bare at alt sammen er ufattelig vondt. Jeg har sett hvordan dyrene blir behandlet og hvordan de blir "trent" opp til å opptre foran mennesker, og vet dere hva? Det er helt jævlig. 

Store elefanter står i en vogn hvor dem knapt kan løfte på hodet, fordi det er så liten plass, og løvene står i bittesmå bur mens de blir fraktet fra sted til sted. Jeg får vondt bare av tanken, og så vakre dyr skal ikke vokse opp i fangenskap. Det finnes så mange sterke bilder av hvordan dette blir gjort, og alle bildene du finner på internett viser sannheten. Det er helt forferdelig hvordan mennesker kan gjøre sånt mot så vakre dyr, men jeg vet at det finnes flere gode mennesker, enn dem som driver på med dette. 

Hver gang jeg ser at det henger en sirkusplakat i byen, får jeg helt vondt i hjertet og tenker på dyrene med en gang. For å være ærlig, så driter jeg i menneskene som driver med sirkus, fordi dem driter i hvordan de behandler dyrene. Da fortjener ikke de så mye som en klapp på skuldra for den "gode" jobben de gjør med å få andre mennesker til å le. Hva er det som er så jævlig morsomt med å se dyr bli piska rundt? Jeg får bare lyst til å rive ned alle plakatene jeg ser, men hva hjelper det? Jeg leste innlegget som Sophie Elise skrev angående sirkus, og jeg kunne ikke vært mer enig. Riv ned halve plakatene slik at folk skjønner at sirkus skal stoppes!

Jeg skrev på bloggen i går at jeg ble sittende oppe å se på en dokumentar om elefefanter, og det fikk meg nok en gang til å tenke på alt dette. Der viste dem elefanter som levde i Kenya, ute i det fri. Dem måtte finne mat og vann selv, men de var fri. Det er sånn elefantene, og alle andre dyr skal leve. Ingen skal vokse opp i et bur. Både tigere og elefanter er utryddningstruet, og jeg tror at en stor grunn til det er pga sirkus og dyrehager. Hvor ofte finner du en tigerflokk i en dyrepark? Ofte er det bare en eller to tigere, og selvfølgelig kan ikke arten utvide seg når dem lever alene innenfor gjerder. Det er det samme med elefanter som lever i sirkus. Så vakre dyr som bare skal dø ut pga menneskers underholdning gjør meg kvalm... 




  • 20.05.2015, 11:15

Et viktig tema


Det er vanskelig for meg å vite hvor jeg skal begynne med dette innlegget. Det er et tema som er utrolig viktig og ord er så små. Mobbing. Jeg har så utrolig mange tanker rundt dette, og da er det ikke alltid lett å sette ord på det. Bare jeg hører ordet mobbing, skjærer det inni meg. Det er noe vi alle vet om, men få som gjør noe med det. Hva skal man gjøre da? Hvordan skal man gripe inn en slik situasjon? Hvordan kan man forhindre at slike ting skjer? Jeg har så mange spørsmål, og ingen svar. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på noe, men en ting vet jeg, og det er at jo fler som engasjerer seg, jo mer hjelper det. 

Hjertet mitt gråter med tanken på at det er så mange som våkner opp til en ny dag og bare vil legge seg i mørket igjen. Den ensomme stillheten i et mørkt rom er bedre enn den verden som venter deg utenfor. Det er så mange som har vonde ting å stå opp til. De vet hva som venter dem når de går til skolen, når de er på skolen og når de skal gå hjem. Er dette et liv? Når begynte barn å skade andre? Når man er barn vet man ikke hvordan den store verden er, og det er heller ikke meningen at man skal vite det. Man skal bare leke sammen og være glad. Det er iallfall sånn det var før, men nå er alt ødelagt. Mange barn tenker ikke sånn, og for å være ærlig, klarer jeg ikke å forstå hvordan noen tenker. Burde vi ikke heller oppforde hverandre til å spre glede, enn å spre smerte? Det er vanskelig å forstå verden vi lever i, og hva vi gjorde for at den ble så grusom. Fordi det er den faktisk. På mange måter, og vi har det rett foran nesa våres hvor enn vi går.

Men for noen er hverdagen vanskeligere og vi andre bare sitter og ser på at det skjer. Det gjør meg vondt. Jeg føler meg så hjelpesløs og jeg prøver så hardt å forstå hvordan både små og store barn kan ha det i hjertet sitt å gjøre andre vondt. Og alle andre. Jeg vil ikke legge alle under samme kam, fordi jeg vet at folk i alle aldre kan oppføre seg like forferdelig mot hverandre. Dag ut og dag inn, hele tiden. Jeg får ingen svar på spørsmålene mine, fordi jeg tror ikke det er noen som har dem. Jeg klarer ikke å sette meg inn i en mobbers situasjon og tanker, og jeg klarer ikke å tenke ut en eneste grunn til å gjøre noen andre vondt. Er det ikke sånn man skal tenke? Er det ikke meningen at man skal løfte hverandre opp, smile til en fremmed på gata og bare være snille mot hverandre? Det burde ikke være så veldig vanskelig. Man bruker mer energi på å være kalde mot hverandre og gjøre hverandre vondt, enn man bruker på å smile til en du ikke kjenner. Kanskje gjør du dagen til vedkommende bedre bare ved å gjøre noe så lite.. 




 

  • 22.03.2015, 21:45

Personlige tanker..





Noen ganger har jeg bare lyst til å sette meg ned å skrive. Skrive til ordene renner ut av ørene mine, bare for å få ut alt. Jeg har nok et stort ønske om å nå ut til dem som trenger det - slik som andre har gjort når jeg har trengt det. Det er mye å be om, og mest sannsynlig får jeg det ikke til. Jeg har ikke de ordene som trengs og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Veldig ofte har jeg vanskelig for å sette ord på ting, og finne de rette ordene slik at andre skal forstå. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg føler bare for å skrive litt. Det er det jeg bruker bloggen til. Det er et sted hvor jeg kan skrive de samme tingene som jeg ville ha skrevet i en dagbok. Jeg hadde en dagbok før, for flere år siden, og jeg skrev mye i den som jeg ikke tør å lese om igjen, men det er lettere for meg å skrive her, av en eller annen merkelig grunn. 

Ofte sitter jeg og hører på min egen stillhet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har så mange spørsmål til meg selv som jeg skulle ønske jeg kunne svare på, men jeg har ikke de riktige svarene som hjertet mitt vil høre. På en måte har jeg funnet meg ordentlig til rette i livet mitt, og på en annen måte er det så mye som er uklart. Jeg er bare 20 år, så hvorfor bekymrer jeg meg egentlig? Herregud, jeg har hele livet foran meg.. 

Det eneste som jeg vet 100 % sikkert, er at jeg har funnet personen som jeg VET jeg vil dele resten av livet mitt med. Jeg er heldig som har funnet den personen i en alder av 16 år. Når jeg tenker tilbake på det, føler jeg at jeg bare var en liten drittunge den gangen. Jeg brukte så mye tid på å prøve å forstå hvordan noen kunne se to ganger på meg, eller se på meg i det hele tatt på den måten.. Det hadde aldri slått meg at noen ville det, og jeg brukte veldig lang tid på å bli sikker på at dette var ekte. Det føltes som jeg var i en annen verden. En slags drøm som aldri ville bli virkelighet. Nå, fire år senere ønsker jeg ikke å se tilbake på dette. Hvordan er det mulig å dra seg så langt ned? Jeg klarte det iallfall..

Nå er jeg 20 år og alt dette føles som et helt liv siden. Hvem var den jenta som tenkte sånn om seg selv? Hvem var hun jenta som tillot andre å tenke sånn om henne? Heldigvis er jeg ikke den jenta lengre. Jeg har egentlig ingen faktasvar på hvordan man skal komme seg forbi noe sånt, fordi det er vanskelig. Jeg tror at med tiden så vokste jeg og ting gikk over av seg selv, litt etter litt. Jeg hørte hele tiden at når man begynner på videregående, blir ting bedre. Folk vokser opp, får nye venner og starter "et nytt liv". Herregud, for noe bullshit, tenkte jeg. Det var ikke engang en liten del av meg som trodde at dette var sant. Hvordan kan folk forandre seg fra en person til en annen bare ved å hoppe et skoletrinn opp? Men jeg tok feil. Ting ble bedre, og livet ble bedre. Litt etter litt, uten at jeg egentlig tenkte over det den gangen. 

Jeg har selvfølgelig dager som er gode og dager som jeg bare vil synke ned i dyna med jentefilm og is og bare stenge hele verden ute. Jeg tror alle har dager som dette, og har tider som er opp og ned. Det er normalt, og det er menneskelighet. Jeg skammer meg ikke over å ha slike dager som dette, fordi jeg vet at det er flere av de gode dagene. Jeg sitter her i egen leilighet, med en fantastisk samboer som jeg vet jeg vil ha livet ut, så jeg føler meg faktisk jævlig heldig 

  • 23.01.2015, 15:02

Det knuser hjertet mitt


Noen ganger har jeg bare lyst til å sette meg ned å skrive. Skrive ned alt sammen som foregår i hodet mitt som jeg synes er vanskelig å få ut. Jeg synes ofte det er lettere å skrive ned ting enn å fortelle det, fordi jeg føler meg ganske ubrukelig på mange områder. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på følelsene mine og jeg vil ikke at det skal bli tolket feil av noen andre, fordi jeg mener aldri noe vondt. Jeg har ikke mange som jeg vet jeg kan fortelle absolutt alt til, men de jeg har, er jeg veldig takknemlig for. Det sies at man skaper sin egen lykke, og det er nok sant, men det er ikke lett.

Lykke kommer ikke flytende inn i livet av seg selv, og det er jeg fullt klar over. Jeg vil jo være lykkelig og ha det bra hele tiden, fordi jeg vet at livet mitt er bra. Det er bra, men det er ikke alltid lett - det er det ikke for noen. Jeg tror at de aller fleste setter opp en fasade foran andre slik at alle skal tro at dem har det bra, men det er ingen som har et perfekt liv. Kanskje synes man at livet er perfekt når det er bra, men det er ikke en dans på roser hele tiden og det er de i vanskelige tidene at man ser hvem som virkelig er der for deg og hjelper deg gjennom alt. Jeg vet hvem mine nærmeste er og det er veldig godt og betryggende for meg å vite. Jeg vet hvem jeg kan komme til hvis jeg har noe å prate om, enten jeg er lei meg, frustrert, sint eller glad. Jeg føler meg trygg. 



Jeg har innrømt for meg selv at å prøve å legge fortiden min bak meg, har vært en stor feil. Det tok meg hele syv år, men jeg har alikevel klart å innse det. Jeg har bestandig synes det har vært vanskelig å glemme hvordan ungdommen oppfører seg mot hverandre, og hvordan jeg har opplevd det. Jeg har alltid jobbet for å glemme det, men jeg tror aldri det kommer til å bli glemt. Jeg har lært masse av det og det er det jeg vil ta med meg videre. Jeg har lært å kjenne meg selv og hvor mine grenser går og hva jeg er villig til å håndtere. Men av mine egne erfaringer, knuser det hjertet mitt å vite at det er så mange som går gjennom nøyaktig det samme - hver eneste dag. At dem ikke vet hvordan de skal komme seg gjennom det. Da jeg var tretten år, visste ikke jeg det heller. Jeg hadde ingen anelse og jeg kjente knapt meg selv den gangen. Det er så mange som prøver å finne seg selv i en turbulent og vanskelig ungdomstid, og jeg vet hvor vanskelig det er. Alle har ulike måter å håndtere ting på, og en stor del av hvordan jeg kom gjennom min del, var musikk. Det er utrolig hva den riktige musikken vil gjøre med deg og hvordan det kan hjelpe deg gjennom dagen. Jeg vil så gjerne rope ut i verden til de som går gjennom noe vanskelig og jeg vil så gjerne hjelpe. Men hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg nå ut til alle sammen? Det gjør så utrolig vondt for meg å tenke på hvor mange det er som sliter med dette, så jeg vil iallfall prøve så godt jeg kan å hjelpe. 

Livet handler om opp - og nedturer og det handler om å ikke gi opp. De som snakker dritt til deg og som prøver å få deg til å føle deg under dem - det er nettopp det de ønsker. At du skal gi opp. Å gjøre det så enkelt for dem er ikke rettferdig. De skal ikke få se deg gi opp, uansett hvor hardt de prøver. Det kan godt hende at dem er like usikre, redde og tenker på samme måte, men de viser det med å gjøre andre vondt. Er det greit? Nei, selvfølgelig ikke. Det er absolutt ingen unnskyldning, og nettopp derfor er det så viktig å bare heve seg over det. Man vet aldri hvilke grunner vedkommende har for å gjøre andre vondt, og det er vanskelig å forstå. Alle har sitt å stri med, men det hadde vært så mye bedre hvis man kunne hjelpe hverandre. Det er ingen som er født sånn, og når du våkner opp en dag og føler deg mye bedre, føles det jævlig bra å bevise for andre at det dem har prøvd på, ikke har funket. De har bare kastet bort masse energi på å gjøre andre vondt, og de har kastet bort mye energi de kunne brukt på å hjelpe seg selv. 

 

  • 17.11.2014, 13:18

Tanker


For meg er det veldig viktig å sette pris på de små tingene. Jeg prøver så godt jeg kan å sette pris på ting, selv om noen ganger lengter jeg etter noe annerledes. Jeg er stolt av alt jeg har klart å komme meg gjennom i livet mitt og som har gjort meg til den jeg er i dag og det livet jeg har i dag. Personlig, synes jeg at jeg har opplevd mer enn jeg unner min verste fiende, men likevel er jeg stolt av at jeg står her i dag - lykkelig. 

Jeg har klart å bygge opp et liv jeg vil ha for alltid. Jeg har (om noen dager), vært sammen med Felipe i 3 1/2 år og vi har en fin leilighet sammen og jeg har en jobb jeg trives i. Det er mye å ha og jeg er takknemlig. Dette er bare begynnelsen på et langt, fint liv. Jeg har brukt hele ungdomstiden min på negative tanker om meg selv, usikkerhet og dårlig selvtillit. Jeg rakket ned på meg selv flere ganger om dagen, fordi jeg tenkte det var lettere å "høre" det fra meg selv enn fra andre. Jeg vet at det er mange andre som sliter med de samme tingene og jeg synes det er så trist at det skal være sånn. Hvorfor er det enklere å rakke ned på hverandre enn å gi komplimenter? Herregud. 

Jeg angrer på at jeg tilbragte ungdomstiden min slik, fordi det er flere år av livet mitt som jeg aldri kommer til å få tilbake og det er ikke noe jeg kan få gjort noe med. Hvis jeg hadde hatt mulighet til å ta alt tilbake, så hadde jeg gjort det. For min egen del. Det er ikke sunt og jeg vet at det er mange som ikke ser noen utvei på disse tankene som er i hodet hele tiden. Heldigvis kom jeg meg gjennom det og det gir jeg meg klapp på skulderen for. Det var jævlig vanskelig, og den lange, mørke tunnelen virket uendelig, men en dag våknet jeg opp og følte meg litt bedre enn dagen før, og det var der jeg måtte starte. Jeg måtte starte på den lange veien til en bedre hverdag og et bedre liv for meg. Jeg måtte ha troen på meg selv. 

Litt etter litt følte jeg meg bedre og jeg ble en bedre versjon av meg selv. Jeg ville ikke knuse speilet når jeg så meg i det og jeg begynte å skrive ned tingene som satt fast i hodet mitt. Det var da bloggen startet. Bloggen ble et sted hvor jeg kunne skrive ned alt jeg følte uten at noen kunne stoppe meg. Jeg har vokst mye siden den gang. Noen ganger er det lettere å skrive ned tingene man ikke klarer å si. Du får det ut av hodet og det hjelper virkelig for deg. Jeg vet at det hjalp for meg. Jeg er stolt av meg selv.




  • 13.10.2014, 19:56

Tro på det, og du er halvveis fremme


Når du er seksten - sytten år er det ikke lett å vite hva man skal gjøre med de andre femti årene av livet. Jeg husker jeg slet sinnsykt med å finne ut hva jeg ville utdanne meg til, og det gjør jeg faktisk enda. Jeg synes det er kjempe vanskelig. Jeg har gått helsefag + påbygging på vgs, men jeg har ikke lyst til å jobbe innenfor helse. Har gjort det i tre år nå og jeg synes ikke det passer for resten av livet mitt. 

Verden utenfor er noe jeg må finne på egen hånd. Det er jeg som skal finne veien som leder meg dit jeg vil i livet og at den leder meg på riktig sted og ikke på et eller annet fremmed sted jeg ikke vil være. Å finne den veien er vanskelig. Nesten umulig. Med riktig vei mener jeg ikke bare utdanning, for det er ikke alt som teller her i livet, men jeg mener også familie, livet og kjærlighet. Jeg har vært så heldig og allerede funnet den personen jeg vil være med resten av livet og har allerede startet å leve sammen med han, så jeg er på god vei. Han har fått meg til å tro at den perfekte for meg finnes - og det er han. Tro på det og du er halvveis fremme.

Jeg er ganske sikker på at jeg vil finne veien til de riktige tingene her i livet. Det tror jeg vi alle vil, hvis vi bare jobber for det. Det er ingenting som kommer av seg selv - det skal være sikkert, men alle kan oppnå det dem ønsker. Det viktigste er å ikke gi opp, men utfordre seg selv i de lange, tunge og vanskelige oppoverbakkene og bestemme seg for at man skal klare å komme opp på toppen. 




  • 03.09.2014, 15:43

Vanskelig å være fornøyd


Hvorfor er det slik at man alltid ønsker seg ting man ikke har, og heller lengter etter noe isteden for å sette pris på det vi allerede har? Jeg, som sikkert mange andre kjenner seg igjen her. Jeg vil nesten ikke innømme det, men jeg er faktisk sånn noen ganger. Jeg går og leter noe jeg ønsker meg isteden for å sette pris på det jeg allerede har. Jeg klager på at jeg aldri har noe å ha på meg selv om klesskapet er stapp fullt av klær. Jeg klager på at jeg ikke vet hva vi skal ha til middag, selv om kjøleskapet og fryseren er fullt av mat. Hva er vitsen? 

Folk sitter i et annet land, i samme verden som meg og ikke vet om dem har mat til dagen etter og de bruker samme klærne hver dag fordi dem ikke har noe annet. Når jeg tenker meg om og tenker over dette, skammer jeg meg ove meg selv og jeg sletter de tankene fra hodet med en gang. Hvorfor skal det være så vanskelig å være fornøyd med det vi har, og sette pris på at vi har flere alternativer? Alle er ikke så heldige som det jeg er, fordi jeg er faktisk heldig. Jeg er heldig som har mat på bordet og jeg er heldig som har tak over hodet. Man må minne seg selv på det. 



  • 19.08.2014, 13:15

Jeg vil gjøre en forskjell


Jeg, som mange andre har lest bloggen til Anniken hvor hun deler sine tanker og opplevelser rundt sin tur til Kambodsja og alt hun tok med seg hjem derfra. Etter jeg hadde lest det hun skrev, satte jeg meg ned og så på episodene av "Sweatshop - dødsbillig mote". Jeg fikk ordenlig vondt inni meg og tårene bare trilla uten at jeg fikk stoppet dem. Å se hvordan de tre ungdommene forandret seg fra første til siste episode var rørende og trist. Det gjorde noe med meg bare av å se på det. Jeg fikk et helt annet syn på verden og jeg fikk et helt annet syn på hvor godt vi egentlig har det her i Norge. Vi bare glemmer det iblant. 

Jeg vet at de aller fleste billigklær-kjedene har slike arbeidsforhold, men H&M er det største og mest kjente kjeden som går over hele verden. Derfor er det der man burde starte hvis man skal gjøre en forandring. Iallfall for min egen del. Å se at dems fattigdom og lidelse er våres rikdom og glede gir meg en stor klump i magen. Vi klager over at vi ikke vet hva vi skal spise til middag fordi vi har altfor mye å velge i, mens dem sitter på andre siden av jorda og ikke vet om de har mat til neste dag. Det er så urettferdig. 

Så, etter å ha lest og sett alt dette, bestemte jeg meg for at jeg vil gjøre en forskjell. Mange av oss tenker sikkert "en person fra eller til gjør ingen forskjell", men det gjør faktisk det. Tenk hvis alle skulle tenkt sånn? Da skjer det absolutt ingenting og verden vil aldri bli et bedre sted. Jeg har fått et helt annet perspektiv på livet. Jeg er allerede SOS - fadder og medlem av kirkens nødhjelp, men jeg føler ikke at det er nok. Derfor har jeg lyst til å reise til Ecuador å jobbe med frivillig arbeid. Tanken har slått meg før, men nå er det noe jeg virkelig brenner for og har lyst til å gjøre. Jeg har vært i Chile før, som også ligger i Sør - Amerika, så jeg har reist samme avstand før, men det er annerledes å reise alene, men du sitter igjen med en veldig god følelse etterpå at du har vært med på å gjøre noen andres liv bedre.

Del gjerne innlegget og gjør en forskjell du også! 


 

Caroline

Jeg er en blid jente på 21 år, fra Sandefjord. Jeg studere barnehagelærer på Høgskolen i Buskerud og Vestfold, bor i egen leilighet og stortrives med begge. Jeg prøver å møte hver dag med positivitet og gjøre det beste ut av hver situasjon. Jeg elsker interiør, trening og kosthold, så det kommer det til å bli mye av bloggen. Alle mine bilder er tatt med Olympus E-25. Kontakt: caroline_mansika@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits